Å bli forstått

Leste noen gode vers i går fra Hebreerne 4 som jeg gjerne vil dele. 

" 15 For vi har ikke en øversteprest som ikke kan lide med oss i vår svakhet, men en som er prøvet i alt på samme måte som vi, men uten synd. 16 La oss derfor frimodig tre fram for nådens trone, så vi kan finne barmhjertighet og finne nåde som gir hjelp i rette tid."


Hvorfor kan jeg komme til Jesus med frimodighet? Og bare si akkurat hvordan jeg har det. Jo, fordi han lider sammen med meg. Han har kjent på alle sidene ved å være menneske. Han vet.

Så Han vil ikke avfeie meg og si: "Nei, dette er da ikke noe å klage over! Ta deg sammen!" Han vil ikke fnyse over mine svakheter. Han har medlidenhet med dem. Han lider med meg i svakhetene mine.

Han vil nok snarere si : " Jeg forstår godt hvordan du har det. Det må være tungt for deg akkurat nå." Han vil bekrefte meg og forstå meg. Jeg kan få oppleve at jeg blir tatt på alvor. 

Har du opplevd at det hjelper bare å få sagt hvordan du har det til noen? Da letter liksom trykket. Man får det litt bedre. Noen ganger når ting overvelder meg, jeg er stresset, sliten, oppgitt og så videre, tar jeg telefonen og ringer min kjære. Jeg forteller hvordan jeg har det, og han lytter til meg og forstår. Og jeg trenger bare det. Det er en hjelp for meg akkurat da. Når vi har avsluttet samtalen, kjenner jeg hvor godt det gjorde.

På et ekteskapskurs vi var på for noen år siden, lærte vi om hvordan vi ikke alltid trenger å gi hverandre gode råd når den andre åpner opp og forteller om vanskelige eller vonde ting. At det er nok bare å bekrefte den andre. Speile den andre. Og jammen har vi hatt mye bruk for det. Og vi har kjent på hvor godt det gjør å bli forstått. 

Jeg ønsker å ha den samme frimodighet overfor Jesus. At jeg kommer til Han og forteller om mine svakheter. I visshet om at jeg finner barmhjertighet og nåde.