Min lille..

Nå var det lenge siden jeg har hatt inspirasjon til å skrive her på bloggen. Jeg har ikke hatt mye energi de siste månedene, og som noen har fått med seg, er det jo en lykkelig grunn til det: nummer fire ventes i februar!!

Vi gleder oss veldig, alle sammen, men graviditeten har tatt på denne gangen, og selv om kvalmen er over, er jeg ganske sliten, noe som preger hele familien.
Barna er så små at de tar igrunnen lite hensyn til at jeg er sliten. De krever sitt uansett, som barn jo gjør.
Og for å være helt ærlig føler jeg meg ikke som noen særlig vellykket husmor for tiden. Kjøkkenbenken er som regel alltid dekket av oppvask, det er støv og rusk her og der, klesvasken hoper seg opp og så videre...Jeg når liksom aldri rundt, og det går litt innpå meg.

Ikke føler jeg meg så vellykket som mor heller for tiden. Jeg veksler mellom å være en kjempesliten og gretten mamma og en lykkelig mamma som bare vil gjøre alt for barna. Følelsene er liksom litt ute og kjører. Jeg blir utålmodig og sur når jeg er sliten, og så kan jeg gråte en liten skvett av glede når jeg ser på de skjønne barna mine. Godt er det at det går an å si unnskyld. Det ordet synes jeg at jeg har sagt mye i det siste. "Unnskyld at jeg var så sur i telefonen!" når mannen kommer hjem, og "unnskyld, mamma vil ikke være så sur" til barna. Selv den minste forstår hva det betyr når mamma sier unnskyld og spør om han kan tilgi meg. Ofte svarer han med en klem, og så er alt bra igjen med en gang. Barn er fantastiske på den måten!

Det å være mamma til tre og samtidig bære frem en nytt barn er krevende, og jeg føler meg til tider presset langt utover mine grenser. Jeg føler meg så trett så trett, og jeg trenger å bare være svak og liten noen ganger. Jeg som har noen små som trenger meg, har også behov for å få være liten. Det er fantastisk å være mor, men det er også overveldende i blant å være så nødvendig i andres liv.

Da er det godt å krype opp i Pappas fang, og kjenne at det er helt i orden å være liten. Kjenne at Han tar bort all frykt, og gir styrke og nytt mot.
Jeg gråter når jeg hører denne sangen, og kjenner det som om Gud sier disse ordene til meg mens Han stryker meg over håret. Jeg vil oppmuntre deg til å lytte og høre at Han sier det samme til deg, og kaller deg "min lille".


                                             Sangen heter "My little One" av John Thurlow

There’s no need to be afraid;

Daddy’s here and it’s ok.

My love will take the fear away,

My little one.

You can give to Me the doubts and fears.

Pour out your heart, I’ll catch the tears.

I’ve always been the God who hears,

My little one.

You’ve held it in a long, long time;

So open up, it’s ok to cry.

My heart and arms are open wide

For My little one.

I’ll hold you close and tight to Me;

I’ll help you through the unbelief.

‘Cause I said that I would never leave,

My little one.

The Man who’s full of grace and truth–

One day He will come for you.

He’s gonna make it all brand new,

My little one.

On the mountain reached through Jacob’s stair,

A place for you I have prepared.

My light and truth will take you there,

My little one.