Våge å si ja!

Jeg vil gjerne fortsette forrige innlegg om kunsten å si nei med et innlegg om å si ja.
En ting er å lære seg å si nei når det er nødvendig, noe annet er å våge å si ja også!

Jeg har vært en som har vanskelig for å si nei. Har tenkt mye på hva andre mener og forventer av meg.
Samtidig har jeg også hatt vanskelig for å si ja! Ja til Gud når Han kaller meg, viser meg andres behov eller skritt Han vil jeg skal ta i tro.

Ofte sier jeg: "Jeg har ikke kreftene! Jeg har ikke overskuddet!" Og det kan jo være helt sant. Sånn menneskelig sett. Men ofte forventer jeg at jeg skal ha et lager av overskudd og krefter før jeg setter i gang med noe. Men Gud har lovet meg krefter som dagen er. Kaller han meg til noe denne dagen, vil Han også gi kreftene! Selv om jeg ikke kjenner på et voldsomt overskudd på forhånd, vil jeg våge å tro at det Han sier er sant, og ta skritt i tro med Ham.

Da jeg fortalte om dette til en jeg kjenner sa han at "kristenlivet er jo ikke som en innsjø hvor vi samler opp kraft, men en elv som strømmer gjennom oss. Det kommer vann inn, og det går en strøm av vann ut!"
Og det bildet på kristenlivet synes jeg er veldig beskrivende. Jeg tror vi vil få oppleve at når vi gir ut, vil vi få mer, så vi kan gi ut igjen og igjen. Men det viktige er å finne balansen i å motta fra Gud og gi videre til andre. Sørge for at vi har koblet oss til kilden, slik at den kan strømme gjennom oss og ut til verden omkring oss.

I Jesaja 58 står det om den fasten Gud setter pris på:

å løse urettferdige lenker,
sprenge båndene i åket,
sette undertrykte fri
 og bryte hvert åk i stykker,å dele ditt brød med sultne
og la hjelpeløse og hjemløse komme i hus.
Du skal se til den nakne og kle ham,
du skal ikke snu ryggen til dine egne.          

Litt lenger ned i samme kapittel står et løfte fra Gud vi kan velge å tro på:


Han skal styrke kroppen din
så du blir som en vannrik hage,
en kilde der vannet aldri svikter.


Noen ganger bruker jeg hodet mer enn hjertet, og lar det synlige få for avgjørende betydning.
Det jeg kan se og kjenne på ofte, er jo at jeg ikke strekker til på alle områder, kjenner på tretthet, som de fleste andre småbarnsforeldre og kjenner at overskuddet tilsynelatende kun rekker til mine nærmeste.

Men hvis jeg skulle lytte til hjertet? Hvilke lengsler er det Gud har lagt ned der? Vil Han ikke også sørge for alt jeg trenger til å kunne leve ut de lengslene? Dag for dag.. For at jeg skal være avhengig av å komme til Ham. Hvis vi hadde fått et stort reservelager med krefter å ta av, ville vi jo ikke behøvd å komme til Ham særlig ofte..

Er det noe du kjenner deg minnet om, eller noe du lengter etter - men som du likevel ikke tror er mulig når du ser på deg selv og dine begrensninger? Om du ser på den Gud som skapte deg og som det sies om: "Han gir den trette kraft, og den som ikke har krefter, gir han stor styrke", så kanskje du våger å si ja likevel?


          
Gud,
når jeg ser på meg selv,
blir jeg engstelig
og tør ikke å si ja.
For i meg er det så ofte tomt.
Men når jeg ser på Deg,
får jeg nytt mot og
krefter til dagen.
Og jeg våger å si ja.

Takk for krefter som dagen er.
Ikke mer enn det.
Selv om det gjør meg
avhengig av Deg
Hver eneste dag.
Takk for at Din kraft åpenbares i min svakhet.
Jeg vil se på Deg, tro Dine løfter og
våge og si ja i tro!

Fra knowing-jesus.com