Her og nå

Her

Her,
i dette huset
fullt av liv, lek og bråk
her leter jeg etter deg, Gud

I haugen av skittentøy,
i rotet i gangen
og i hosten som vekker meg om natten.
I solen som glitrer i snøen
og skinner på de klissete vinduene
med spor av små hender

Her,
med kaffekoppen om morgenen
og smerte i nakken
og i alt det jeg ikke får gjort.
Her hvor øyne leter etter meg,
stemmer roper etter meg,
trenger meg.

Her,
i kaoset, rotet, gledene,
sorgene, lengslene..
Er du her, Gud?

Akkurat her?

- Inspirert av Lena Bergstrøm

Noen ganger kan det føles som om det å være småbarnsforeldre og ha et åndelig liv ikke helt passer sammen. Dagene er fulle av praktiske gjøremål.  Når roen endelig inntreffer om kvelden, har man enten enda mer man må ha gjort, eller så kaller sengen høylydt. Det blir ikke lest så mye, det blir ikke bedt så mange lange og sammenhengende bønner.. Slik oppleves det i hvert fall for meg.

Men betyr det at jeg må vente med å ha et åndelig liv til barna er blitt voksne?
Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror bare jeg kanskje har misforstått litt hva åndelighet egentlig er. Jeg tror tvert imot at småbarnslivet kan være en modningstid i det åndelige livet. En tid fylt med ting man gjør for andre. Praktiske småting. Ikke noe storverk. Enkel tjening som ingen takker deg for.
Og dessuten er det god anledning til selvransakelse og til å bli kjent med seg selv. Hvis jeg vil.
Som mor får jeg raskt øye på min mangel på tålmodighet, min egoisme og mange andre ting. Min egen "godhet" strekker ikke til. Og her kan jeg lære mye om nåden. Om behovet mitt for frelse.

Merker at det er en fare for at jeg ser på barna som et hinder for mitt eget liv, åndelig og også når det gjelder personlig utvikling. Jeg hadde en lang snakk med min kjære om dette i går. Er det sånn at jeg føler barna hindrer meg i alt det viktige jeg skal ha gjort? Eller kan barna mine nettopp være et positivt tilskudd i mitt åndelige liv og i min utvikling som menneske? Jeg ønsker å se slik på barna mine!

Jeg tror ikke jeg har fokus på alle mulighetene jeg har i morsrollen. I stedet slites jeg mellom alle de uoppnåelige idealbildene. At jeg skal ha et pent og ryddig hjem. At jeg skal ha et aktivt eget sosialt liv. At jeg skal trene. At jeg skal bruke mye tid sammen med barna. At jeg skal pleie parforholdet. At jeg skal ta tid til stillhet og refleksjon. Og helst også være i full jobb selv.
At jeg da er hjemmeværende, men likevel ikke får til alle disse tingene, sliter på meg merker jeg. Jeg burde jo nettopp få til dette, jeg som har så mye tid der hjemme! Men hvor blir tiden av egentlig? Jeg rekker ikke rundt. Jeg klarer ikke oppfylle alle kravene jeg stiller meg selv.

Så jeg har etter råd fra mannen, besluttet å gi opp! Jeg kapitulerer :) Jeg orker ikke å gjøre alt det jeg burde..
Så nå fremover skal jeg prøve å nyte synet av barnas rotete rom - de trives jo selv der inne.. Nyte synet av stien av klær og leker som på mystisk vis dukker fram hver dag. Nyte synet av en stappfull bod, og alle de andre tingene jeg har på to-do listen min..

Så kanskje jeg kan ta meg litt mer tid til å oppdage Gud i kaoset vårt..
For jeg kjenner at Han er her..når jeg tar tid til å kjenne etter.