Ansikter

Jeg har tenkt på ansikter i det siste. Hvordan ansikter kan skape nærhet eller avstand. Hvordan ansiktsuttrykk kan si mer enn tusen ord.

Du har kanskje opplevd, som meg, at noen du kjente bare gikk rett forbi deg uten å se på deg. Kanskje så de deg ikke, kanskje ville de ikke se. Selv om du passerte personen ganske nærme, skapte det nedslåtte blikket og det bortvendte ansiktet likevel avstand.

Når vi i visse situasjoner blir tvunget til å slippe andre inn i vår intimsone, som for ekspempel når vi står i kø eller aller mest i en fullstappet buss eller trikk, vender vi ansiktene våre og blikkene bort fra hverandre, for å skape avstand til menneskene rundt oss, selv om vi står så nær hverandre.

Helt små barn søker mors og fars ansikter når de møter nye situasjoner og nye mennesker. Er dette farlig, pappa? Er du trygg på denne personen, mamma? spør de og søker svar i våre ansiktsuttrykk. Og så reagerer de og lærer ut fra ansiktene.

Når mine barn roper: Kom, mamma! og jeg svarer hva er det?, hender det veldig ofte at de bare gjentar Koooom! . De vil ha meg til å komme. Se meg. Selv om de kunne nøyd seg med å rope spørsmålet til meg fra et annet rom. Noen ganger har det ergret meg litt. Men så leste jeg noe om hvor viktig det er for barn med ansikter. At de roper fordi de trenger å møte ansikter og blikk.
Det har vært fint for meg å tenke på. At de stadig søker meg fordi de trenger å se ansiktet mitt. De har behov for det. Også når de vokser forbi babystadiet.

Gud vender sitt ansikt mot oss. Han søker det nære forholdet til oss. Han vender ikke sitt ansikt bort. I likegyldighet. Oppgitthet. Utålmodighet. Hans blikk viker ikke unna. Men ansiktet Hans skaper nærhet. Når vi vender oss mot det alltid nærværende Ansikt.

Herren velsigne deg og bevare deg! Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt ansikt mot deg og gi deg fred.

Dette er en kjent velsignelse. Men har du opplevd at Gud lyser opp når Han ser deg? At Han smiler til deg?

En kvinne fortalte om et syn hun hadde sett for seg, hvor hun så seg selv som en liten ballerina som danset i Guds store hånd. Han så henne danse, og kom med frydefulle rop og gledet seg over det han så. Omtrent som et lite barn som utbryter gledesrop over å se en dansende trekk-opp-dukke. Hun skjønte plutselig litt mer av den enorme kjærligheten Gud hadde til henne, og den kvelden gav hun seg til Ham.

Jeg gråt da jeg hørte dette. Det rører i noe dypt der inne. Og jeg kjenner at jeg trenger å møte Guds ansikt stadig, som et lite barn som har behov for til stadighet å se foreldrenes ansiktsuttrykk. Og se at Han ser på meg og lyser opp! Øyne som er fulle av kjærlighet.

Og jeg ønsker å møte mine medmenneskers ansikt med åpenhet. Jeg ønsker å skape nærhet til mine barn. Jeg vil være en mamma som tar tid til å stoppe opp og se barna dypt inn i øynene. Signalisere at de er viktige.

I det neste mennesket du møter, der møter du også Gud. (-L.Bergstrøm) Fint å tenke over i hverdagen. For noen ganger kan det være vanskelig å se det. Det kan nesten være lettere å se Gud i et vanskeligstilt menneske på andre siden av kloden, enn i en vanlig nabo eller et irriterende trassig barn.